Ut på tur, aldri sur :)

Takk Uganda for alt du har gitt og lært oss. Vi har under et døgn igjen i perlen av Afrika. Det føles rart at vi nå har sagt hade til FOCUS Uganda; barn og voksne på jobb har nå vinket farvel til oss og bedt en safe-journey- bønn. I kveld sa vi hade til de nærmeste vennene våre. I natt må vi pakke ferdig (det er vanskelig nok å pakke nå, vi kan ikke forestille oss hvor vanseklig det hadde blitt i april). I morgen sier hade til kontaktpersonen vår og familien, og setter oss på flyet. Men, som Gungor synger; This is not the end. HALLO!?!?!

Det er ikke avskjedsklemmer vi gir; det er see-you-soon-then-klemmer. Hvis vi skulle tenke at dette var slutten, hadde det jo blitt det. Vi kan ikke flytte til Kenya med innstillingen alt-er-bedre-i-Uganda. Vi får starten på nytt; det med at alt er nytt, vi må orientere oss på nytt, få nye venner, ny familie og lære en ny kultur. Men er det en negativ ting da? Vi kan jo faktisk komme tilbake til Norge og si: I Uganda var det sånn og i Kenya var det sånn. Vi kommer tilbake på Hald enda mer språkforvirra enn vi var da vi dro: Norskengelsk med en dæsj luganda og innslag av swahili. Vi har lært at livet er bedre om man fokuserer på det positive, selv om det ikke alltid kommer like naturlig. Vi får en avskjed ekstra og en pakk-ned-hele-livet-i-en-koffert-og-flytt-prosess. Men vi får jo også flere stempel i passa en familie både i Uganda og Kenya.

Til alle dere som har sagt: HÆ?! FLYTTE?! Hva føler dere? Hald ble vel ikke helt som forventa? Hva tenker dere? Åh, hvordan klarer dere å si hade nå? Hvordan klarer dere å flytte? Er det ikke grusomt å måtte si hade til vennene deres og kontaktpersonen?


Jo, det er rart. Vi vet ikke helt hva vi føler og tenker. Hald ble ikke helt som forventet, men mulig vi hadde annerledes innstilling enn det vi burde ha hatt. Vi klarer å flytte, vi klarer å si hade til familie, venner og kontaktperson og det er ikke grusomt. Det er trist å si hade, men det er ikke grusomt. Hvertfall ikke hvis vi setter det i perspektiv og ser det i sammenheng med historiene til vennene våre. Vi har ikke så mange valg, og vi har hvertfall ikke tid til å surmule. Må man, så må man. Vi er takknemlig for alt vi har lært og alle menneskene vi har møtt. Uganda har gitt oss så utrolig mye, og vi kommer alltid til å se tilbake på disse 2 1/2 mnd og smile og le. Åh, vi har hatt det så kjekt!

Sol fikk Sol-hatt til jul. Klar for Madagaskar da :)

Vi lukker døren til Uganda, og åpner døren til Kenya. Men først: juleferie og julefering på MADAGASKAR! Jippiiiiiii :)

"Jeg kunne tapetsert en hel vegg med alle de kjekke bildene fra Uganda" 

 (sorry er litt sært bildeutvalg)

Med engelsk Bibel og nattverd-bilde er misjonærbarnet klar for  innta Kenya

Vi hjelper til på kjøkkenet.

Vi leker marked. "I make a good price for you my friend!"

Hilsen fra to fine i Uganda som nå setter opp musikken, tar på seg shorts og gjør seg klare til  å PAKKE!!

PS! Vi vil fortsette med bloggadressen tofineiuganda selv om vi flytter til Kenya. (unyttigdetalj.com)

!! FLYTTEMELDING !!

Det at Afrika skulle bli litt annerledes enn vi hadde forestilt oss, skjønte vi allerede etter noen dager. Men dette tar kaka OG restene: Etter jul flytter vi til Kenya. Vi gjentar: flytter. Ja, du leste riktig; (siden alle gode ting er 3) Vi flytter til Kenya etter jul. (Nå håper vi hele verden har fått det med seg) Ettersom vi reiser til Madagaskar 19.12, og derifra til camp og infield i Kenya, blir det til at vi pakker oss ut av Uganda 19. desember.

Selv om det ikke kom helt uventet (for oss), kom det likevel litt plutselig. "Vi har bare 1 og 1/2 uke til å ta farvel med Uganda." Derfor har den siste uka vært preget av lange dager, for å utnytte den siste tida som ugandere maximalt. Vi har jobbet med de eldste barna på prosjektet på dagtid, og kveldene har vi brukt sammen med venner. Det har ikke vært veldig kult å gi de beskjeden om at vi må flytte, og hvertfall ikke at vi flytter så snart. Men vi har klart å takle dette også.

Nå lurer du/dere sikkert på grunnen til at vi flytter? Det er fordi Focus Uganda har hatt noen økonomiske utfordringer, noe som har gjort at de har lagt ned studentarbeidet. Dette gjør at Sol & Ingis ikke hadde fått noe studentarbeid om de ble værende i Uganda etter jul. Noe som igjen gjør at læreren vår har bestemt at vi skal flytte til Kenya.

 Det at Afrika ikke ble som vi hadde forestilt, kan vi begge skrive under på. Men det betyr ikke at Afrika er annerledes i negativ retning.Vi prøver å fokusere på de positive sidene. Selv om vi må jobbe en del med å skjønne at dette er våre siste døgn i Uganda på en stund. Avskjeden vi hadde sett for oss i april, kommer plutselig i desember. Vi får "bli-vant-til-en-ny-kultur-lær-språk-skjønn-hvordan-du-orienterer-deg-bli-en-del-av-kulturen-få-nye-venner-og-lær-deg-en-ny-kultur"-regla enda en gang. For vi har blitt fortalt at selv om Uganda og Kenya er naboland, er kulturen i disse landene forskjellig. Men vi kan ikke klage, ingenting blir bedre av det. Vi er bedre rustet til å møte en ny kultur nå, enn vi var for 2 1/2 mnd siden.

To fine i Uganda. Som nå flytter til Kenya.

Vi har nye dagbøker til et nytt land. Sol og Ingis skal ut på nye eventyr, og gleder seg til utfordringene, gledene, menneskene og kulturen de vil møte. Vi ser på det som et nytt praksisopphold, et nytt eventyr.


Sol og Ingis på eventyr
Det er rart hvor tiden flyr
Uganda må si hade for en stund
Det er veldig trist i grunn

Men de har alltid hverandre
og de kan ikke klandre
Han* som bestemmer
at de plutselig må gi avskjedsklemmer

Det er en plan med alt
selv om det kan svi som sår med salt
Vi følger Hans rute
mot Kenya vi snur vår snute

I Kenya er mye ukjent
Så team Uganda venter spent
på hva de nå skal møte
og om folkene der er søte

Nå skal vi alstå flytte
Ja, praksisland skal vi bytte
Guds plan for oss er go':
Han gir oss ikke bare et eventyr, men to!

* Han = Gud. (For dere som kanskje trodde vi mente læreren vår. Vi klandrer ikke han, han vil oss bare det beste)

Den som ler sist, ler best!

Her er en liten liste over ting som får oss til å trekke på smilebåndene, og som gjør disse måndene i Uganda uforglemmelige:

Her får vi "komplimenter" i fleng. Dette har gått mest utover Ingeborg til nå. Her er noen av de festligste eksemplene:

- Etter strikkhopp, kommer en av brødrene opp med denne setningen til Ingis (ettersom hun hadde dyppet hodet i Nilen, og Sol ikke var tung nok til å dyppe): "You are just like Sol, just much bigger and fatter" 

- Hos skredderen. Solbjørg skal fikse litt på kjolen sin, som har en passelig stor form (i følge oss selv hvertfall). Ingeborg hadde kjøpt en kjole som var litt stor, og ville gjerne sy den inn. Skredderen sier til Sol:"You are small, and want a big dress." og til Ingis: "You are fat, and you want a small dress"

- Housekeeper sier til Ingeborg: "Are you sick?" Ingeborg, som hadde tatt en power-nap, var nydusjet og egentlig følte seg ganske så fresh, svarer: "No." Housekeeper: "Ah, you look sick!" 

- "Ingis, you are too too big!"

- Det er fest i hagen (som det egentlig er ganske så ofte). Vi var, for en gang skyld invitert, og ble selvsagt presentert foran alle. Eller rettere sagt: Ingis får ikke si noen ting. Hun blir presentert med bursdag, stamme, familie og det hele. Så rekker "bror" (han er egentlig ikke broren vår, han er bare en av de maaange slektningene som plutselig dukker opp i huset vårt) mikrofonen til Sol og sier: "This girl have a nice voice, she can present her self" Takk for den, Ingeborg har ikke fin stemme.. heller.

- "Sol is small, how old are you? You look so sharp" De synes hun ser så ung ut"  "Ingis, you are BIG!!" Alder er altså ikke noe interessant.

- En siste ting: Ingeborg blir sett på som en utro jente siden hun ikke har kjæreste.

Sammendrag: 

Sol har fin stemme, ser smart ut og er liten. 

Ingis er stor, feit, har stygg stemme, ser syk ut, er utro og ser ut som en større og feitere versjon av Sol.

Tiden kommer i Afrika, derfor...

..... har ikke hotellet oppvaskmaskin. Etter et bryllup med 500-600 gjester, står hele hotellstaben og vasker opp.

..... klipper man hele (og den er egentlig ganske så stor) gressplenen til hotellet med kantklipper.

..... sorterer man ikke navn alfabetisk. Noe som gjør at vi må lete gjennom alle listene for å finne sponsornummeret til barna på prosjektet. Artig med de ti første bøkene vi skal merke, men etterhvert blir vi litt småirriterte på systemet (for det er sikketr et system, vi klarer bare ikke å se det med våre norske øyne)

Overalt ser vi skilter med skriften: "Safty first". Derfor...

... er bygningsstilasene bygd opp av trepinner. Det er ingeting å stå på, for man regner med at bygningsarbeiderne klarer å sitte på de små hyllene langs veggene. (vet ikke engang om man kan kalle det hyller)

... Står man 5 meter over bakken, med beina planta mellom to skilt og fester en ledning.

... spisser man blyanter med barberblad.

Tider henruller i Uganda

Tid for nytt blogginnlegg til alle dere hundretusen lesere som bruker desember til å sitte klistra til pc-skjermene og vente på nytt om de to fine i Uganda. Tida fortsetter å komme. Og den kommer skremmende fort. Vi har mye å gjøre på jobb og det skjer en hel del andre ting som tar mye tid og tanker. Trivselfaktoren er høy for de to fine:
I denne uka og neste uke har/skal vi lage(t) smykker sammen med noen av de eldste barna på prosjektet. Vi skal lære/har lært hvordan man lager smykker og små vesker av papir, og skal selge disse til inntekt for prosjektet. Vi har planer om et blogginnlegg om hvordan man lager disse smykkene og veskene til uka.

Her lager vi perler av papir-remser

Kun kreativiteten som setter grenser :)

... det ferdige resultat :)

Rose :)

I går var vi på et marked. Et av de afrikanske markedene det er vanskelig å forestille seg hvordan ser ut, uten at man har vært der. Det var et området stappfult av små boder i utallige ganger, og vi overdriver ikke hvis vi sier at vi ikke hadde funnet veien ut derifra. Da var gode ugandiske venner godt å ha. Vi fikk (nok en gang) noen frierier. "Who of you are my wife?" eller "Hi, I love you. Wanna marry me?" Vi er nå vant til å få slike frierier. Noen ganger svarer vi ja, andre ganger vrir vi oss unna. Men slapp av farmor-Gunnersen; ingen av frieriene er veldig seriøse, så du trenger ikke bekymre deg for at Ingeborg blir afrikansk kone og blir her nede.

Vi ofrer julestresset en liten tanke, og satser på at vi får sendt julekort før jul. Hver kveld i desember ser vi på Jul i Svingen og hver morgen hører vi på julemusikk. Julekalenderen vår er en 100 gr Freia melkesjokolade som er delt i 24 biter, pakket inn i papir og hengt opp på veggen (smaker minst 100 ganger bedre enn ferdigkalenderne). I tillegg har fam Gunnersen laget en hjemmesnerket julekalender med en filmsnutt hver dag av nære og kjære som ønsker oss god jul. Stas! I går kveld sang vi julesanger mens vi kjørte boda hjem fra byen, til boda-sjåførens begeistrelse. Så det er litt annerledes stemning her enn hjemme i Norge der vi hører rykter om at det er ganske så mye kaldere enn her. På en dag uten spesielt mye sol, er det rundt 20 grader. Vi er blitt vant til klimaet her, så rett under 20 grader og overskya går for å være en "kald" dag, så da må jakka med på jobb.

Advent er og blir annerledes; Søndagkveld kom vi på at vi ikke hadde "feiret" 1. søndag i advent med lys og det hele. "Jaja", tenkte vi. "Tar det neste helg".
Nå er oppgavene som godt som ferdig og julekorta kjøpt inn. I dag feirer vi storesøster Johanne sin bursdag; derfor skal vi både ha pepperkaker OG sjokolade til dagens episode av Jul i Svingen!

Bilder fra dager på prosjektet

Her lager Ingeborg deler av sin nye favoritt-rett: Posjo
Også kalt Koskos av fam Gunnersen. Dette er ikke lik den koskos-en  dere
ikke Gunnersen-lesere sikkert tenker på nå, men maismel blandet med kokende vann.

Posjo and beans. We love it, men ugandere er lei av denne retten ettersom den  er et fast innslag i skolehverdagen fra primary-school til fullført videregående. Vi er mer enn gjerne villige til å bytte bort ris og kjøtt (som for de fleste er et heller skjeldent innslag i hverdagen) mot posjo and beans. Nok en ting ugandere reagerer litt på. Men de tenker vel som oss: det er ikke alt man skal skjønne seg på med disse menneskene.  Retten bør forresten spises med fingrene fra en plastikk-tallerken.

Focus-området. Hver lørdag er denne plassen fylt med ca 190 unger/ungdommer.
Et gledelig syn :)

Is-spising på Santos etter tidenes tur på markedet med Rose og Linda

Dette er Isak. Han er bodasjåfør. Han var eneste publikum under vår lille julekonsert en sen desemberkveld.

Årets julesang er: Christmas lights med Coldplay.