How's life? (sånn egentlig)

Hvordan har dere det, egentlig? Hva gjør dere på, egentlig? Dette er spørsmål Sol og Ingis har blitt stilt opptil flere ganger i disse dager. Våre innlegg på denne bloggen har så langt vært prega av heller lite seriøsitet. Useriøse er vi på mange måter, men hverdagen vår er preget av mer enn som så likevel. Tro det, eller ei: ”Vi sover ikke, vi skrur!”

Hva gjør vi egentlig:

Timeplan:

Søndag - mandag: Helg! (Mandag er faktisk tidenes dag!)

Tirsdag: Studiedag

Onsdag - fredag: jobb 8-5

Lørdag: jobb 8-2/3

Arbeidsbeskrivelse:

Vi jobber på FOCUS Uganda (Fellowship Of Christian Unions). Dette er en organisasjon som i utgangspunktet driver kristent arbeid blant studenter på universiteter i Uganda. Dette arbeidet deles inn i fire kategorier: evangelisering og misjon, disippeltrening, ledertrening, sosialt arbeid. Under kategorien sosialt arbeid har de (for ca 20 år siden) startet opp et barneprosjekt. Dette er en fadderordning som sørger for mat, klær, utdanning osv. for ca. 200 barn i alderen 5-20 år. Disse barna er tatt opp i prosjektet grunnet ekstrem fattigdom, mangel på forsørgelse (les: foreldre), sykdom (les: HIV/Aids) og lignende.

Foreløpig jobber vi på barneprosjektet. Onsdag - fredag består i diverse kontorarbeid*, morning devotion*, luganda timer*, daily lesson* og hjemmebesøk*.

*Kontorarbeid: Her er det rom til alt i fra sortering i barnas filer, til mekking av kreative plakater med visdomsord til å dekorere klasseromma. (Hvem hadde trodd at Sol & Ingis skulle lage kunst i Afrika? Kreativitet er kanskje ikke akkurat våre mellomnavn). Det kan virke nokså kjedelig i seg selv, noe som det for så vidt er fra tid til annen, men så har det seg en gang slik at det hører med til hjelpearbeid. Ja takk begge deler. *Morning devotion: en times samling med alle ansatte hvor vi leser Bibel, synger og ber. Meget god start på dagen! *Luganda timer: Ja, vi lærer afrika-språk! Vi har tre timer i uka med Hariett som selv har vært barn på prosjektet. Skikkelig kjekt å se at det hjelper! Forresten har hun litt av en jobb å holde ut med to til tider meget oppgitte elever… *Daily lesson: En time på slutten av dagen hvor vi lærer om HIV/Aids, fattigdom osv. Veldig spennende og lærerikt! *Hjemmebesøk: Da besøker vi barna der de bor for å sjekke forholda ol. Som regel er dette i slumområder, og under heller dårlige forhold. Det er hardt å møte realiteten, men samtidig veldig givende å høre hvordan de setter pris på stort og smått. Vi har mye å lære!

På lørdagen er den store dagen. Da er nemlig barna samlet på FOCUS’ lørdagsskole. (Det er faktisk vanlig å gå på skole på lørdagen for å ta igjen/holde følge her i Afrika.) Her blir barna undervist i fag som lifeskills, helse, Bibel, matte og engelsk. Foreløpig har vi fått prøvd oss som lærere i lifeskills og helse i til sammen tre klasser. ”Det fins ingenting vi ikke kan!”  I tillegg får de utdelt mat, og så leker vi og har det moro sammen.  

Utenom jobb og den slags går dagene og kveldene til kvalitetstid med vertsfamilien (denne fredagen flyttet søster Erica (16) hjem i fra internatskole og skal være hjemme til februar, jippi!), og venner (både ugandiske og norske), bibelgruppe, trening (ønsketenking så langt, men bare vent!), lesing (har jo som mål å lese Bibelen i løpet av oppholdet. Og jada, vi leser (litt) pensum også!), baking, går i kirka, på markeder, skriver dagbok (iallefall nesten hver dag) og diverse. Det er flott!

Hvordan vi har det egentlig:

Nå har vi vært her i en måned og to dager. Vi kan vell trygt si at vi har vært igjennom hele følelsesregisteret på denne tiden. Afrika, Uganda, er verken bare dans på roser, eller bare dans på tornene. Ja, det er et vakkert, frodig land med hyggelige, gjestfrie folk, dans, musikk og Jesus. Det er eksotisk, interessant og spennende. Et gledens land på mange måter. Likevel er det enormt mye elendighet. Hvert eneste barn på prosjektet har den ene mer grusomme historien enn den andre. Bak hvert smil ligger det savn av døde foreldre, konstant frykt for når mamma kommer til å tape kampen mot HIV/Aids, større ansvar enn overhodet mulig å bære, spørsmål om hvor og hvordan i alle dager de skal klare å skaffe mat nok til neste uke... Det er ubegripelig. Det er utenkelig. Det er urettferdig!

Ofte har vi begge lyst til å lukke øynene igjen for all elendigheten, tenke at det hele bare er et mareritt som snart vil gå over, og åpne dem igjen i trygge, gode Norge. Vi har lyst til å glemme alle barna og den skeive fordelinga. Vi har lyst til å bare nyte livet i sus og dus. Gå på basarer i Norge, drikke boller og saft. Gi en slant i kollektbøssa for å lette på samvittigheten, og ellers bare nyte alt det gode livet har å by på for 20% av verdens befolkning. (20% av verdens befolkning lever av 80% av jordas ressurser.) Men man kan ikke få både i pose og sekk. Realiteten er skeiv fordeling. Realiteten er mye elendighet og fattigdom. Realiteten er hard for de aller fleste, men likevel i veldig forskjellig målestokk. Uansett hvor hard denne realiteten er ønsker vi å være en del av nettopp den. Vi ønsker å bidra for å gjøre den litt mer rettferdig, om bare for noen få.

Trikset er å se det enkelte mennesket, medmennesket, oppi det hele. Ikke mengden, da blir man bare oppgitt. Da virker det håpløst. Botnløst håpløst. For så å sette seg selv i deres situasjon. Tenk om deg var meg? Tenk om det var min søster/bror? Om vi bare kan hjelpe en søster/bror da er det i seg selv verdt strevet. Denne tegneseriestripa er en god illustrasjon på det (Tusen takk Ole Rasmus for inspirasjon!):

Kilde: http://mrjakeparker.com/2010/06/10/the-star-thrower/

Egentlig har vi det altså veldig bra. Vi er takknemlige for at vi har hverandre (så like hverandre som vi er, og likevel så gode venner, har vi funnet ut at begge må være ganske glad i seg selv...). Vi er takknemlige for at vi kan tro på et liv etter dette hvor det ikke er rom for elendighet og urettferdighet, men bare kjærlighet og rettferdighet. Vi er takknemlige for at mange av barna og deres familier deler denne troa, og dermed har et sted å søke styrke og trøst. Det er virkelig beundringsverdig hvordan de takker Gud for livet, at han tar seg av dem og elsker dem. Her er evangeliet mer enn ord i en eldgammel bok. Vi er takknemlige for både å lære om, og være med på å hjelpe. Vi er takknemlige for de gode familiene og livet vi selv er født inn i. Og vi er takknemlige for quotes som setter ord på våre tanker og følelser bedre enn vi selv er i stand til: 

"Det beste du kan gjøre med det beste i livet er å gi det bort." -Shane Claiborne i Den uimotståelige revolusjonen (Verdt å lese!) 

"Lev enkelt, så andre helt enkelt kan leve." -gammelt ordtak. 

"Å følge Jesus er enkelt, men ikke lett. Elsk til det gjør vondt, og elsk deretter enda mer." -Moder Teresa. 

"Vi kan ikke gjøre store ting, bare små ting med stor kjærlighet. Det handler ikke om hvor mye du gjør, men om hvor mye kjærlighet du legger i å gjøre det." -Moder Teresa nok en gang. 

"No act of kindness, no matter how small, is ever wasted!" -Aesop. 

"Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?" -1. Joh 3,17 (Bibelen) 

"That's all I have to say about that!" -Forrest Gump  (meget god film!)

- Sol & Ingis